C. S. Lewis om ekteskapet


Artikkel: Utholdelig letthet
http://mobil.aftenposten.no/nyheter/iriks/Utholdelig-letthet-6780823.html
Å snakke om tro og sitt forhold til Gud kan hjelpe dypt deprimerte pasienter hvor tidligere behandling ikke har virket, viser en ny undersøkelse. Resultatet er oppsiktsvekkende, siden Gud og tro tradisjonelt sett ikke har hatt plass i terapirommet.
En doktoravhandling utført av psykolog Gry Stålsetts viser at 36 av 40 pasienter kommer tilbake i jobb etter ett år. De gode resultatene holder seg i flere år etterpå.
Kutter medisiner. Det banebrytende opplegget kalles Vita-modellen, og en stor andel av pasientene behandlet med denne metoden fikk betydelig mindre angst og depresjonen, og flere sluttet med medisiner. Resultatene er mye bedre enn med tradisjonelle behandlingsmetoder for denne gruppen deprimerte.
Det er lett å beundre en mann som har klart det andre bare kan drømme om. Det er enkelt å se på fasaden og glemme hva som befinner seg bak den. Noen ganger blir en "skuffet" over det som er bak en fasade. Når det gjelder Steve Jobs, blir jeg imponert og ydmyk. Se denne talen som han holdt i 2005.
Krøll på tråden - vl.no 16.09.11 Torbjørn Nordvoll
Hvor ofte har du ikke tenkt i fortvilelse og frustrasjon: «Det var da ikke det jeg sa, du hører ikke etter!» Det er ikke rent få ektepar som har kjent på den smertefulle og fortvilte følelsen av å ikke å nå fram til hverandre, at en befinner seg på hver sin klode. Hun sier noe, men han hører noe annet. Han svarer, men hun hører det som erfaringen tilsier er riktig. Slitasjen i samlivet er kommet langt og kommunikasjonen går i gamle og dype spor. Friskheten og nysgjerrigheten i hørselen er svekket, og viktige budskap blir mer eller mindre borte i gjentatte formuleringer og et «evig mas». Den ene føler at en må avlegge regnskap for hvor mange ganger en har gjort ditt og datt, den andre føler at en ikke strekker til, okke som. Og når en absolutt skulle ha strukket ut armene og holdt rundt hverandre, er den følelsesmessige avstanden allerede for stor til at det går an – en er i hvert sitt univers! To kan ikke løse alt. Mangt og mye lar seg løse i forståelse og en god samtale. Noe ordner seg i et oppgjør og gjensidig tilgivelse, men ikke alt. Det er naivt å tro at et par kan klare seg lykkelig på egenhånd et helt liv sammen, det er det de færreste som får til. Noen ganger kan kommunikasjonen ha kjørt seg så fast, og avstanden blitt så stor at det enten går mot avvikling av samlivet eller så må en tredjepart inn å hjelpe. Som parcoach i en god del år nå, har jeg sett og hørt hvordan par som sliter med stor avstand, manglende beundring og respekt, vanskelig kommunikasjon og nærhet, sakte men sikkert begynner å nærme seg hverandre. I parcoaching, som ikke er terapi, blir man nødt til å lytte til veis ende, på den andres historie, som ofte er fylte av smerte og savn. «Er det dette du har prøvd å si, i alle de år?», sier plutselig han. «Jeg ante ikke at du følte det slik, det har du aldri fortalt!» sier hun. Dette kan nesten bare skje med en profesjonell samtalepartner som vet hvilke gode spørsmål og samtaleteknikker som kan løse opp i kommunikasjonen. Har dere to mot til å søke hjelp? Samlivskunnskap. De fleste regner med at de er alene om å ha det sånn som de har det, og at det er de som de personene de er, som er problemet. Men slik er det ikke alltid. Det finnes så mange kjønnsspesifikke forskjeller som gjør at en rekke problemstillinger er felles for par. En kan da komme i skade for å skifte ut sin ektefelle og senere skaffe seg en ny, uten at problemene blir borte. Bare å vite at dette kanskje ikke er særegent, men en klassisk problemstilling, gjør at det blir litt lettere å leve med det og kanskje endre det. Kanskje vi da til og med kan le litt av oss selv og våre problemer. De færreste tenker vel på at den måten vi kommuniserte på som barn, og som da gjorde at vi ble sett og hørt, lett kan bli den måten vi kommuniserer på som voksne i et parforhold. Noen barn hyler og skriker når de vil bli sett og få viljen sin, mens andre blir veldig veslevoksen og argumenterende for å oppnå det samme. Det er mange som i parterapi har gitt uttrykk for at de synes at den andre enten er hysterisk eller følelseskald, alt etter måten en er vant med å nå fram på. Les god samlivslitteratur, ikke minst dere menn, det er mye en ikke vet og mye å lære om samliv, kjønnsforskjeller, kommunikasjon og sex. Del med noen. Det finnes mange par, som det finnes mange enkeltpersoner, som enten ikke vil eller får til å dele litt med noen fra sitt (sam)liv. De tenker at dette er vårt, og bare vårt, og de problemene vi har er spesielle for bare oss, og de skal vi klare å løse selv. Men sånn er det ikke, og sånn virker det ikke. Snakk med noen dere har fortrolig vennskap med, hver for dere og sammen. Kanskje blir det litt lettere, kanskje får dere mot til å be om hjelp. Det er farlig å holde problemer for seg selv, også i et parforhold. Noen problemer er så store at vi må ha hjelp, og det er realt nok det. Livet er så sammensatt og byr på så mange oversakende problemstillinger, at det går ikke greit hele livet for noen av oss. NB! Mens jeg sitter og skriver denne artikkelen, får jeg en melding fra en kvinne jeg har kjent i mange år. Hun forteller at hun nå er separert og at gnisten forsvant for over ett år siden. «Hvorfor har du ikke fortalt meg det før», skriver jeg. «Jeg ville ikke involvere noen andre i mine problemer», svarer hun. Ganske representativ for mange, men du verden som jeg skulle ønsket at hun hadde fortalt meg det før, om sin opplevelse av sitt ekteskap. Kanskje kunne det ha gjort en forskjell? FØLG TORBJØRN NORDVOLL PÅ VERDIDEBATT OG LES TIDLIGERE DU&JEG- ARTIKLER
I en skarpskåren tekst kombinerer Siri Hustvedt faglig kunnskap med personlige refleksjoner, og enda så tett det er mellom litteraturhenvisningene, er det en bok som er både lett tilgjengelig og personlig utfordrende.
Da Siri Hustvedt skulle holde minnetale etter sin avholdte far, fikk hun skjelven. Bokstavelig talt.
Essay
Siri Hustvedt
Den skjelvende kvinnen
– eller Historien om nervene mine
Oversatt av Bodil Engen
Forord av Finn Skårderud
Aschehoug
Som feiret forfatter og erfaren foredragsholder var hun både trygg og godt forberedt. Hun var stolt av faren som hadde vært en anerkjent professor i nordisk ved St. Olaf College i Minnesota, og hadde venner og familie som støttende tilhørere under minneseremonien. Likevel fikk hun skjelven. Store, krampeaktige skjelvinger som fikk hele kroppen til å flagre ukontrollert.
Erkjennelsesprosess. Stemmen hadde hun under kontroll, så hun gjennomførte talen. Men som den intellektuelt anlagte og vitebegjærlige kvinnen hun er, begynte hun å undersøke hva som kunne være årsaken til skjelvingen – som forøvrig gjentok seg ved senere anledninger, skjønt ikke hver gang hun skulle snakke offentlig. Hvorfor ikke? Siri Hustvedt ble enda mer nysgjerrig.
Hun lot seg undersøke av nevrologer og psykiatere – uten resultat. Hun leste alt hun kunne komme over av litteratur om ekstraordinære psykiske fenomener, i fortid og nåtid, uten å finne endelige forklaringer. Og hun skrev boka som nå foreligger på norsk under tittelen Den skjelvende kvinnen – eller Historien om nervene mine, om erkjennelsesprosessen som førte henne til det hun kaller en omfavnelse av symptomene. I en skarpskåren tekst kombinerer hun faglig kunnskap med personlige refleksjoner, og enda så tett det er mellom litteraturhenvisningene (de utgjør 12 sider i den norske utgaven), er det en bok som er både lett tilgjengelig og personlig utfordrende.
Aksept. Hun referer til psykiatriens historie. Hun drøfter sammenhengen mellom sykdom og fortrengning, og går i dialog med forskere som har arbeidet med alt fra afasi til drømmetolkning til posttraumatisk stress-syndrom. Men først og fremst forteller hun om sin egen vei fra frykt og forvirring til trygghet og aksept, på en måte som vi alle kan lære av. Fra å betrakte Den skjelvende kvinnen som en uvelkommen inntrenger, ender hun med å anerkjenne henne. «Jeg var delt i to», sier hun innledningsvis. «Jeg er den skjelvende kvinnen», sier hun til slutt.
Diagnose. På sin vei mot denne erkjennelsen, er hun innom religiøs og mystisk erfaring. Hun har liten sans for forskning som vil finne «The God Spot» i hjernen, men desto større åpenhet for kombinasjonen av fysiske symptomer og åndelig innhold. Paulus hadde kanskje et epileptisk anfall ved Damaskus, sier hun. Men reduserer dét det religiøse innholdet i opplevelsen? Den kristne mystikeren Theresa av Avila er i ettertid diagnostisert med epilepsi, hysteri og migrene, men kanskje sprang hennes åndelige innsikt direkte ut av sykdommen? I stedet for å redusere erfaringene til sykdom, snur hun på det, og sier at ulike former for psykiske plager nettopp kan være årsaken utvidet virkelighetsforståelse og fordypet innsikt. Sannhetsgehalten reduseres ikke av en eventuell diagnose.
Forståelseshorisont. Siri Hustvedts erfaringer hører til sjeldenhetene, og hun forsøker å finne forklaringer i sin personlige historie. Men boka munner ut i en konklusjon som har relevans for oss alle. Den handler om å favne sine symptomer, og gjøre dem til en del av selvforståelsen. Prosjektet hennes er å utvide rammene for hva som kan regnes som normalt, og hun bringer et vell av eksempler på uforklarlige og – for oss – underlige fenomener. Men spør hele tida: Er det så rart, egentlig? Hva vet vi om sammenhengen mellom kropp og psyke, og er det sikkert at vår forståelseshorisont er den beste gjennom alle tider?
Denne omtalen er skrevet på grunnlag av den engelske utgaven fra 2010. Bodil Engen har oversatt til norsk, og har, så langt jeg kan se, bevart det stringente og tenksomme preget i originalen. «Det er en fascinerende og urovekkende reise», skiver Finn Skårderud i forordet til den norske utgaven. Så sannelig.
Ukjent
Det er flere som stiller seg undrende til de som velger å gå i terapi. "Er det lurt å rote opp i alt ?" eller "på tide å legge det bak seg og komme videre ..." det er sikkert noen som har gjort seg erfaring med at "alt" blei mye verre da de begynte å gå inn i problemene sine. Det er en riktig observasjon for de fleste som begynner å rote opp gamle historier og opplevelser fra eget liv. Det er også mange turgåere som har opplevd at det kan gå bratt oppover før de kommer til toppen av fjellet...
Min erfaring er vel også den at det er både slitsomt og vanskelig å jobbe med seg selv. Jeg tenker ikke på "ta deg sammen"- metoden. Den har jeg liten tro på i det lange løp. Den kan være nyttig på veldig kort sikt eller dersom det er snakk om enklere ting. Den krever mye energi og utholdenhet. Jeg har mer tro på "rydde"- metoden. Den kan best sammenlignes med hvordan det er å rengjøre et akvarium.
Eieren av akvariet ser at glasset begynner å få et belegg av alger. Det samme gjør dekoren og plantene. "ta seg sammen"- metoden blir som å skrape glassene, ta dekoren ut for rengjøring og sette det fint tilbake igjen. Det fungerer ei stund. De som har et godt rensesystem trenger ikke gjøre dette så ofte. Men uansett rensesystem eller ikke. Det holder ikke bare å renske overflatene. Av og til trengs det en skikkelig rengjøring. Da må bunnen renses for alt som har samlet seg der. Begynnner man å rote i bunnen blir snart alt skittent. Vannet blir ugjennomsiktig og nesten ulevelig for fiskene. Men det må til. Mesteparten av vannet byttes ut før rengjøringsprosessen er ferdig. Selv etter at en er ferdig med rengjøringen, vil det gå lang tid før vannet igjen blir klart og vi ser at akvariet er reint. At akvariet er reint betyr ikke at det er fritt for gamle rester. Nei! Uten de gamle restene vil fiskene kunne bli syke og dø. Et sterilt akvarium er ikke et levelig sted for fisker.
For meg har dette stor overføringsverdi.
Ingen klarer å gjøre endringer i livet sitt uten ubehag eller smerte. Ingen skal heller holde på til alle "rester" er borte. Vi skal aldri jobbe mot å bli 100% perfekt på noe vis. Men for noen er det viktig å renske opp for å få et bedre liv.
Får jeg et bedre liv vil familien min også få det bedre. Derfor er det verdt strevet.
Lykke til.
Jeg hørte dette på radioen i morges. Heldigvis er det mange som driver med samtaleterapi og sjelesorg på fritiden.Skal en få proffesjonell hjelp er det mange privatpraktiserende psykologer. I og med at de ikke er med i det offentlige systemet, blir det fort fryktelig dyrt å gå til private aktører. Håper myndighetene får til en ordning der flere av de som nå er "private" kommer inn i det offentlige tilbudet.
Ventetiden er så lang at fastleger må ta saken i egne hender. Les den opprinnelige artikkelen på NRK.no
Legger ut en lenke til et sjelesorgtilbud i Oslo. Her er det en mange ressurser om emnet sjelesorg og veiledning.
Sjelesorg og terapi.
•• Sjelesorgen må forholde seg til hele mennesket. Gud er Herre både over det åndelige, psykiske, sosiale og fysiske.
• Det går ingen klare grenser mellom sjelesorg og terapi – verken i innhold eller metode. Sjelesorgen er, og bør være, mest opptatt av det åndelige, terapien av det psykiske, sosiale og fysiske. Sjelesørgeren bør kunne oppmuntre til å ta kontakt med en terapeut, og terapeuten bør likedan kunne oppmuntre til å ta kontakt med en sjelesørger.
• I sjelesorgen er frelse alltid viktigere enn helse. Selv om det er viktig å lindre fysisk og psykisk smerte, er det enda viktigere å gi hjelp til å komme i et rett forhold til Gud. Synden er det eneste problemet som er stort nok til å føre oss i fortapelsen.
• Likedan er det viktigere å leve rett enn å leve godt. Sjelesorgen skal gi hjelp til å få det så godt som mulig. Men det er viktigere å leve rett enn godt. Dessuten, i syndefallets verden blir livet aldri smertefritt.
Kilden finner du på denne siden...
Netsidene er verdt ett besøk!