Krøll på tråden - vl.no 16.09.11 Torbjørn Nordvoll
Hvor ofte har du ikke tenkt i fortvilelse og frustrasjon: «Det var da ikke det jeg sa, du hører ikke etter!»
Det er ikke rent få ektepar som har kjent på den smertefulle og fortvilte følelsen av å ikke å nå fram til hverandre, at en befinner seg på hver sin klode. Hun sier noe, men han hører noe annet. Han svarer, men hun hører det som erfaringen tilsier er riktig. Slitasjen i samlivet er kommet langt og kommunikasjonen går i gamle og dype spor. Friskheten og nysgjerrigheten i hørselen er svekket, og viktige budskap blir mer eller mindre borte i gjentatte formuleringer og et «evig mas».
Den ene føler at en må avlegge regnskap for hvor mange ganger en har gjort ditt og datt, den andre føler at en ikke strekker til, okke som. Og når en absolutt skulle ha strukket ut armene og holdt rundt hverandre, er den følelsesmessige avstanden allerede for stor til at det går an – en er i hvert sitt univers!
To kan ikke løse alt. Mangt og mye lar seg løse i forståelse og en god samtale. Noe ordner seg i et oppgjør og gjensidig tilgivelse, men ikke alt. Det er naivt å tro at et par kan klare seg lykkelig på egenhånd et helt liv sammen, det er det de færreste som får til.
Noen ganger kan kommunikasjonen ha kjørt seg så fast, og avstanden blitt så stor at det enten går mot avvikling av samlivet eller så må en tredjepart inn å hjelpe. Som parcoach i en god del år nå, har jeg sett og hørt hvordan par som sliter med stor avstand, manglende beundring og respekt, vanskelig kommunikasjon og nærhet, sakte men sikkert begynner å nærme seg hverandre. I parcoaching, som ikke er terapi, blir man nødt til å lytte til veis ende, på den andres historie, som ofte er fylte av smerte og savn.
«Er det dette du har prøvd å si, i alle de år?», sier plutselig han. «Jeg ante ikke at du følte det slik, det har du aldri fortalt!» sier hun. Dette kan nesten bare skje med en profesjonell samtalepartner som vet hvilke gode spørsmål og samtaleteknikker som kan løse opp i kommunikasjonen. Har dere to mot til å søke hjelp?
Samlivskunnskap. De fleste regner med at de er alene om å ha det sånn som de har det, og at det er de som de personene de er, som er problemet. Men slik er det ikke alltid. Det finnes så mange kjønnsspesifikke forskjeller som gjør at en rekke problemstillinger er felles for par. En kan da komme i skade for å skifte ut sin ektefelle og senere skaffe seg en ny, uten at problemene blir borte. Bare å vite at dette kanskje ikke er særegent, men en klassisk problemstilling, gjør at det blir litt lettere å leve med det og kanskje endre det.
Kanskje vi da til og med kan le litt av oss selv og våre problemer. De færreste tenker vel på at den måten vi kommuniserte på som barn, og som da gjorde at vi ble sett og hørt, lett kan bli den måten vi kommuniserer på som voksne i et parforhold.
Noen barn hyler og skriker når de vil bli sett og få viljen sin, mens andre blir veldig veslevoksen og argumenterende for å oppnå det samme. Det er mange som i parterapi har gitt uttrykk for at de synes at den andre enten er hysterisk eller følelseskald, alt etter måten en er vant med å nå fram på. Les god samlivslitteratur, ikke minst dere menn, det er mye en ikke vet og mye å lære om samliv, kjønnsforskjeller, kommunikasjon og sex.
Del med noen. Det finnes mange par, som det finnes mange enkeltpersoner, som enten ikke vil eller får til å dele litt med noen fra sitt (sam)liv. De tenker at dette er vårt, og bare vårt, og de problemene vi har er spesielle for bare oss, og de skal vi klare å løse selv. Men sånn er det ikke, og sånn virker det ikke. Snakk med noen dere har fortrolig vennskap med, hver for dere og sammen. Kanskje blir det litt lettere, kanskje får dere mot til å be om hjelp. Det er farlig å holde problemer for seg selv, også i et parforhold. Noen problemer er så store at vi må ha hjelp, og det er realt nok det. Livet er så sammensatt og byr på så mange oversakende problemstillinger, at det går ikke greit hele livet for noen av oss.
NB! Mens jeg sitter og skriver denne artikkelen, får jeg en melding fra en kvinne jeg har kjent i mange år. Hun forteller at hun nå er separert og at gnisten forsvant for over ett år siden. «Hvorfor har du ikke fortalt meg det før», skriver jeg. «Jeg ville ikke involvere noen andre i mine problemer», svarer hun. Ganske representativ for mange, men du verden som jeg skulle ønsket at hun hadde fortalt meg det før, om sin opplevelse av sitt ekteskap. Kanskje kunne det ha gjort en forskjell?
FØLG TORBJØRN NORDVOLL PÅ VERDIDEBATT OG LES TIDLIGERE DU&JEG- ARTIKLER
